"Kunstvandring i Øyerfjellet"

Torbjørg Deinboll Fortun (Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer 15. August 1986)

Det var ikke mange som møtte opp til åpningen av landskapskunst-prosjektet "SYKLON" på Slåsæterfjellet 5. juli i år. Nye kunsthendinger er sjelden vare i Gudbrandsdalen. Kunsthendinger i fjellheimen er ikke hverdagskost. Men vi hadde lest i avisa at bygningsrådet i Øyer mener kunsten i fjellet er ulovlig, og vi tok fatt på fjellstien med stor spenning. Er det ulovlig ferd vi er inne på?
Vi som var her hadde møtt hverandre før på åpningen av "Vismunda-prosjektet." Der var det Kai Bratbergsengen, Egil Martin Kurdøl og Marit Arnkleiv som hadde arbeidet med Elv, Skog og Myr. Her er det Egil Martin og Tron Kittelsen som har arbeidet med Fjell. Det er kommet to unge menn fra lokalavisene, men ingen representanter fra bygningsrådet i Øyer. Heller ingen kommunestyremedlemmer så langt øyet rekker. Ikke en eneste ordfører, men et kjent fjes fra jordstyrekontoret i Nord-Fron og en kar som har jobbet på den nedlagte flistørka.
Landskapet vi er i virker åpent, ødslig. Store steiner slengt uregelmessig utoverDet er ikke godt å vite hvem som slengte steinene slik. Var det Guds hånd eller var det jutulen som for og raste i Øyerfjellet? Gråstein, organiske former. Steinformene brutt av regelmessige geometriske former. Elementene fra den gamle flistørka, det såkalte skrotet. En sylindrisk form omtrent så høg som et voksent menneske. To andre sylindriske former med underlige hol og åpninger i. Bygd inn i gråsteinsmur. To varder har de også bygd opp. Varder i ville fjellet viser far etter folk. Vi er vant til å se dem som menneskeskapte tegn i landskapet.
Hva er det som gjør at vi kaller disse sporene i dette landskapet for kunst? I dette arbeidet er billedkunstens "grammatikk" tatt nøye vare på. Kunstnerne har trofast fulgt reglene for god komposisjon. De har jobbet med "rommet" i landskapet, de har trukket linjer og valgt sitt område med omhu. De har funnet noen metallgjenstander som kan gi oss mange slags assosiasjoner der de står. En av dem er at de klargjør forholdet mellom organiske og geometriske former. Mellom natur og menneskeskapt kultur.
Kunstverket danner en visuelt spennende linje i horisontalen. Landskapskunst er "Land Art" - oversatt til norsk. "Land Art" - bevegelsen er en del av kunstarbeidet som sprenger rammer. Bokstavelig talt og visuelt uttrykt: billedkunst uten rammer. Billedkunstens språk omsatt i nye materialer, områder og visningssteder. Et av de mange uttrykk innafor konseptkunsten som kalles begrepskunst på norsk. Når begrepene våre endres, nyskapes eller nytolkes, hender det , at vi går fra konseptene. Eller samles i små grupper for å se natur med det blikket vi ser kunst med, og kunst med det blikket vi ser landskap med. I den store europeiske kunsttradisjon ble ikke ville landskap sett på som vakre før på slutten av 1700-tallet. Norsk landskap kom ikke inn i den europeiske kunsthistorie før J.C. Dahl tok til å gå over Sognefjellet med skisseblokk om sommeren for så å male store landskapsbilleder i Dresden om vinteren. "Land Art"-kunstneren er i landskapet, velger landskapet, finner de linjer og former som er gode for det visuelle språket.
Jeg har ofte med stor undring fått erfare at ordet kunst på norsk vekker negative reaksjoner. Vi snakker ikke om kunst i Norge. Kunst er kunstig. "Billedkunst" høresdansk, "Moderne kunst" er stygt. Jeg vet ikke hva dette kommer av, men får en mistanke om at det er svært få av oss som har møtt billedkunsten på kunstens egne premisser. At kunstopplevelse er en sjeldenhet. Simpelthen ikke hverdagskost. At den ikke ønskes fordi den er ukjent. Her er det mulig å konkludere med at vi mangler god kunstformidling i dette landet. I en tid der modernismen erklæres død i kunstens verden, viser det seg likevel at billedkunstens modernistiske språk er ukjent for de fleste. Riktignok møter vi dette språket i nyere bygnings-stil hvem protesterer mot stål og betong i bygdebyene nå til dags?), i klesmoter, bruksgjenstander og reklame, men vi vet lite om sammenhengen mellom denne delen av hverdagslivet og det som foregår i kunstens verden.
I kunstens verden finnes det alltid en "avant gard" dvs. de som går foran. Med andre ord kunstnere som utforsker det visuelle språkets muligheter. Samtidig som billedkunsten leter etter nye virkemidler, er det urgamle budskap som formidles. I kunstretninger som sprenger seg ut av billedrammene og beveger seg ut av galleriene og museene, ligger det et krav til tilskuerne om å delta med sin egen fantasi, sine egne assosiasjoner. Dessverre er det få av oss som har fått høve til å trene fantasien slik at den kan være med til å "lese" billedkunst. Industrirestene i Øyerfjellet, de menneskeskapte elementene i landskapskunsten, er bygd sammen med gråstein på en slik måte at det kan være mulig å stoppe opp litt på turen for å reflektere over forholdet mellom dem. Kunstnerne har ikke slengt noe tilfeldig utover. De har komponert sitt meditasjonsstykke. Budskapet er det opp til oss å tolke.