Om "SYKLONEN" i slåsæterfjelletfjellet
Per Bjarne Boym (Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer 20. August 1986)

Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl heter to billedkunstnere. Deres kunstverk "Syklon", Hjemmehørende på Slåsæterfjellet i Øyer kommune har skapt sommerens kunstdebatt, og med full rett. "Syklon" er et nytt fenomen. Jeg vil si, et helt nytt fenomen - på våre kanter.
Nye ting, dersom de virkelig er nye og rører ved folks hjerter, skaper uro, angst, usikkerhet. Hva er dette? Hva vil de? Hvordan skal vi forholde oss? Noen vil fjerne dette nye, de innrømmer at de ikke har "forstått" noe - bare nok til å få det fjernet! Vil de fjerne sin egen undring overfor kunstverket ved å fjerne verket? Vil undringen forsvinne av den grunn? Det er nesten synd å røre ved ideen om "den kraftfulle nyskapningen" - slik "Syklon" nå framstår i mange menneskers bevissthet. Men - og det er en velkjent framgangsmåte - noe av redselen for det nye blir mindre ved å vise at det nye faktisk ikke har oppstått av intet.

Problemet med å sette navn på ting

"Syklon" er noe nytt. Hva er det? Dette problemet har alle kommentatorene støtt på. "Kunstverk" (gjerne i ironiske anførselstegn) er en nærliggende løsning, men forteller det noe mer enn "kunstverk" Jeg betrakter "Syklon" med utgangspunkt i skulpturen. Skulpturen har et kjent utgangspunkt, enten det er "Ludvig Wiese" eller "Tårnpetter". I vår kultur (fram til vårt hundreår) er "skulptur" et monument (minnesmerke) over en historisk person/-hendelse knyttet til et sted. Skulpturen er knyttet til hendelsen/personen gjennom sin utforming, og til stedet gjennom sin sokkel, samtidig som sokkelen hever skulpturen og gjør den til et synsmerke, et monument. "Skulptur" inneholder på denne måte vertikalitet som en iboende norm. Så lenge en slik skulpturpraksis og oppfatning er gjeldende, så lenge er selve kjernen i betegnelsen skulptur urokkelig. Og problemet ""ed å sette navn på""lar seg løse. Det 20. århundre oppløser denne skulpturoppfatningen, eller riktigere: det oppstår en skulpturpraksis der et av kriteriene blir å utvide begrepets grenser. "Grensene flyttes" gjennom for eksempel å løse tilknytningen til person/hendelsen i utformingen, gjennom å angripe sokkelen, gjennom å fjerne vertkaliteten osv. dette hver for seg eller i kombinasjon. Men dette er samtidig en prosess der begrepet "skulptur" etter hvert mister positive holdepunkter og etter hvert framstår som noe negativt bestemt. "Hva er skulptur? Skulptur er noe tredimensjonalt som ikke er arkitektur og ikke natur." Denne enkle betraktningsmåten oppløser det tradisjonelle begrepet skulptur og stiller det i et bestemt negasjonsforhold til to mer grunnleggende begrep, arkitektur og natur.

Modernisme - postmodernisme

Noen betrakter modernismen slik at den gjennomfører praktisk oppløsningen av det tradisjonelle skulpturbegrepet. Modernismen slutter når denne oppløsningen er gjennomført. Å stille skulpturen i et totalt avhengighetsforhold til arkitektur og natur, åpner også for muligheter til å begripe en "utvidet " skulpturpraksis. Denne er bestemt også gjennom positive forhold til de to grunnbegrepene, son for eksempel "skulptur er noe som både er arkitektur og ikke er arkitektur", eller "skulptur er noe som både er natur og ikke er natur". Eller for å si det på en annen måte: Tredimensjonal kunstvirksomhet kan gå mange veier. (Interesserte i dette synspunktet henvises til den amerikanske kunstteoretikeren, Rosalind Krauss.) Denne posisjonsbeskrivelsen kalles gjerne "postmodernisme". Modernismen - med dens streben etter å utvikle og frigjøre seg fra tradisjonene, har utspilt sin rolle, oppgaven er avsluttet, og det eksisterer nye muligheter. Noen benytter muligheten som ligger i en tilbakevending til tradisjonene, andre går andre veier. Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl går veien til området "både arkitektur og natur." Deres verk er "et markert sted." Slik sett er "Syklon" forståelig. Det er en virksomhet som kan begripes. Og Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl er heller ikke de første kunstnere som går denne veien - det eksisterer en internasjonal tradisjon med utgangspunkt i amerikansk kunst fra begynnelsen av 1970-tallet. Men Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl er pionerer i vårt område.

Konfrontasjonen og dens farer

At virksomheten Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl bedriver, er forståelig sett i en historisk sammenheng, gjør den kanskje mindre "urovekkende", men hva har de oppnådd? De har fraktet et stk. kassert industriredskap opp på snaufjellet, plukket det fra hverandre og montert delene inn i en ny og annerledes sammenheng, i sammenheng med det mennesketomme fjellet. Går det an? Det er nærliggende å tro at resultatet måtte bli en søppelhaug med assosiasjoner til utdødd sivilisasjon, atomutryddelse eller annet. Enhver som nærmer seg området for "Syklon" og bruker øynene, kan forvisse seg om at resultatet er noe helt annet. Underlig, javel, men "søppelhaug" - å,nei! Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl har valgt en konfrontasjon: uberørt natur mot ubrukt teknologisk produkt. Denne konfrontasjonen er farlig fordi vi alle er programmert med følgende ide om resultatet av denne konfrontasjonen: naturødeleggelse! Dette er vår sivilisasjons enkle lærdom.

Kunstverkets oppbygging

Hele "Syklon" er en protest mot denne programmerte ideen. Kunstneren har valgt naturområdet og teknologiske gjenstander slik at de styrer opplevelsesmulighetene i en annen retning. Overflatestruktur og farger på den på den gamle flistørka spiller sammen med steiner og lyngen. Formene er milde, geometriske, sirkel, sylinder, kjegle. Former som gjenoppdages i steinformasjoner, treformasjoner, einerkratt osv. Som en formidling mellom metallet og naturomgivelsene, benytter de tauverk og treverk. Samtidig skjer det en mild bearbeiding av naturen. De har flyttet stein, bygget varder og avdekket stein. De to verdener beveger seg mot hverandre, en samhørighet oppstår. Som en ekstra understreking av denne milde tilpasning, vet vi at kunstnerne ønsker verket demontert etter at det har gjennomlevd en årssyklus.

Symbolikk og assosiasjonsrikdom

Kunstnerne oppnår en positiv sameksistens mellom sitt utvalgte teknologiske produkt og fjellnaturen hovedsakelig gjennom å holde fast på en enkel geometrisk ramme. "Syklon" er en komposisjon av sirkler i mange materialer og varianter. Sirkelen er det formelement som ordner verket, som gjør at du "føler deg hjemme" i verket, og som gjør at du stadig "kjenner deg igjen." Sirkelen kan sees som et symbol for boplass, blir knyttet til teltformer,huler osv. I denne ideverden fungerer også området rundt det sentrale sirkelområdet, det finnes noe å jage (snarer) og noe å forsvare (nidstang). En annen lesemåte vil kanskje ta utgangspunkt i sirkelens omsluttende, sakrale karakter eller lignende

De omsorgsfulle inngrepene

Av de faktorene som bidrar til å gi "Syklon" den enestående positive karakter, er de omsorgsfulle inngrepene verd å legge merke til. Den store beholderen er nærmest murt inne av en steinmur, for at dens volum skal kunne komme til sin rett uten at dens store flate skal ødelegge stedets karakter. Kjeglen er plassert på et vakkert, oppbygd steinplatå, tauverkets vinkler er samstemt med omgivelsene. De større og mindre sirklene i stein og lyng på ulike måter, fra å bygge enkle steinmurer til umerkelig flytting av steiner - eller var det bare slik?

Nidstanga

Vendt mot bygda står nidstanga, med en grusom slagskygge ned gjennom steinene bak. Den oppstod som en avslutning av verket - etter at de negative reaksjonene kom. Reaksjoner som oppstod på bakgrunn av at det ble kjent at disse kunstnerne skulle frakte den gamle flistørka inn på snaufjellet. Men uten kjennskap til verket. Senere har faktisk fordommer hindret folk i å se og oppleve.

"Syklon" - et kunstverk

Det har vel ikke gått noen hus forbi at undertegnede betrakter "Syklon" som et inderlig og forfriskende kunstverk. Gjennom lek og arbeid med skulpturkonvensjoner og følelsesinnhold har Tron Kittelsen og Egil Martin Kurdøl skapt et verk som har mye å gi til mange. Måtte "Syklon" få leve sitt liv omgitt av samme interesse, omtanke og velvilje som da den ble skapt!